Da Vårherre skapte førskolæreren måtte han allerede den 6.dag jobbe overtid.
Mens han hold på kom en av englene bort til han og sa:
"Herre, holder du fremdeles på med denne figuren.
"Ja" svarte Vårherre, -"du har vel sett bestillingen? Den skal være lettstelt, men ikke av plast. Den skal ha 160 bevegelige deler og den skal ha nerver av stål. Den må ha et fang med plass til 10 barn, og selv få plass på en barnestol. Ryggen må tåle tung bører, og være bøyd det meste av dagen. Et trøstene ord må lege alle sår, fra kul i hodet til smerte i sjelen. Dertil må den ha 6 par armer."
"Neida" sa Vår Herre. "Det er ikke noe problem. Det som verre er , er at den må ha 3 par øyne."
"Er det standardmodellen?" spurte engelen.
Vårherre nikket og sa, "Et par må se gjennom lukkede dører, mens munnen spør; Hva gjør dere der inne? og samtidig vite hva som foregår. Det andre paret sitter i nakken, og ser det de slett ikke skal se, men alikevel må vite. Og tilslutt de to foran, de skal kunne se på et barn med et blikk som både irettesetter og sier; Jeg er glad i deg og forstår deg allikevell."
"Å, Herre det er alt for mye, gå heller og legg deg og fortsett i morgen".
"Det kan jeg ikke," sa Vårherre. "Jeg er like ved å skape noe som i barnas øyne er lik meg selv. Jeg har allerede klart å få den til å helbrede seg selv når den er syk. Den klarer \å tilfredsstille 20 barn med en liten fødselsdagskake. Den klarer å få 6 åringer til å vaske seg på hendene uten og mukke, og 3 åringen tror den når de sier at plastelina ikke er til å spise. Den klarer til og med å forklare at bena er til å løpe med, ikke trampe."
Engelen gikk langsomt rundt figuren.
"Den er for myk sa den"
"Slett ikke" sa Vårherre. "Du aner ikke hva den tåler".
"Kan den tenke?" spurte engelen.
"Den kan ikke bare tenke, den kan også forutsi det som kan skje, og finne kompromissløsniner, og den kan glemme".
Engelen bøyde seg ned og strøk en finger over kinnet til figuren. "Her er en kul", sa den. Det var det jeg visste, du har puttet for mye inni den".
"Det er ingen kul, det er en tåre".
"Hva er den til?" sa enelen.
"Den renner både av sorg og glede, av skuffelse og smerte, av forlatthet og nærhet" sa Vårherre, og la ettertenktsom til;
"Tårene hjelper førskolelæreren til å overleve."
